Norsk legemiddelhåndbok

L3.1.1 Insulin/insulinanaloger

Publisert: 10.12.2015

Sist endret: 28.06.2018

Hurtig‑ og korttidsvirkende insulin ( ), middels langtidsvirkende insulin ( ), langtidsvirkende insulin ( ), insulin i kombinasjoner ( )
Egenskaper
Virker gjennom binding til reseptorer på cellenes overflate. De første metabolske forandringer (f.eks. økt glukosetransport inn i cellene) kommer meget raskt, mens andre effekter opptrer senere. Må gis parenteralt (oftest subkutant).
  1. Renhet og pH: Insulinløsninger i Norge er svært rene, og produksjon av antistoffer gir meget sjelden kliniske problemer. Alle preparatene har nøytral pH (unntak: Insulin glargin).

  2. Konsentasjon: 100, 200 eller 300 (I)E/ml. Angis i IE (internasjonale enheter) eller E (enheter) per ml. Merk at styrke og enhetsbetegnelse Internasjonale enheter (IE) og Enhet (E) har ulik betydning, se SLV Nyheter 25. juni 2018.

  3. Virkningstid: Pga. den raske nedbrytning av sirkulerende insulin er det behov for preparater som avgir insulin mer gradvis fra injeksjonsstedet til sirkulasjonen. I praksis oppnås dette ved bruk av tungtløselige komplekser av insulin med proteiner (protamin) eller sink i amorf eller krystallinsk utfelling.

    Angivelse av virkningstid (se Tabell 1: Insulinpreparater) er gjennomsnittstall. Det er imidlertid store variasjoner (25–30 % eller mer) fra dag til dag hos samme pasient, og 50 % fra pasient til pasient. Virkningstiden avhenger av injeksjonssted (raskest absorpsjon fra subkutis på abdomen, særlig over navlen), dosestørrelse, injeksjonsdybde (hurtigere ved intramuskulær injeksjon) og fysisk aktivitet (økt absorpsjon ved økt hudsirkulasjon). Hos tynne individer vil 90-graders injeksjon mot huden ofte gå intramuskulært hvis man ikke løfter opp en hudfold.

    Preparatene kan inndeles slik:

    1. Hurtigvirkende insulinpreparater (insulin og insulinanaloger). Disse har relativt raskt innsettende og relativt kortvarig virkning. Måltids- eller akuttinsulin: Insulin i oppløsning kan gis subkutant, intramuskulært og intravenøst, mens de øvrige insulinpreparatene bare kan settes subkutant.

    2. Insulinpreparater med middels lang virkningstid: Protamininsulin med middels lang virketid.

    3. Insulinpreparat med lang virkningstid: Insulinanaloger hvor den molekylære struktur er modifisert for å gi lang virkningstid.

    4. Faste kombinasjoner av komponenter med ulik virkningstid.

  4. Blandbarhet. Protamininsulinene (NPH) og hurtigvirkende insulin kan blandes og gir stabile blandinger der hver enkelt komponent beholder sin virkningskurve.

Farmakokinetikk
Insulin filtreres raskt i glomerulus, men reabsorberes omtrent fullstendig i proksimale tubuli. Metaboliseres hovedsakelig i leveren, men også noe i nyrene og i fett-/muskelvev. Inaktive metabolitter. Utskilles via nyrene, metabolisert. Initial halveringstid ved intravenøs tilførsel er 5–15 minutter. Den terminale halveringstiden bestemmes av det tilførte legemidlets absorpsjonshastighet fra administrasjonsstedet og er dessuten doseavhengig. Se Tabell 1: Insulinpreparater.
Indikasjoner
  1. Type 1-diabetes

  2. Type 2-diabetes

    • når tilfredsstillende glukosekontroll ikke oppnås med kost, mosjon og perorale midler

    • ved interkurrent sykdom, behandling med glucokortikoider og kirurgiske inngrep

    • ved høy risiko for vaskulære komplikasjoner

Dosering og administrasjon
Retningslinjer for bruk, se  T3.1.3.1 Insulinbehandling og T3.1.3.1.1 Praktiske råd ved insulinbehandling. Preparatene inneholder humant insulin/insulinanalog, 100 E/ml.
Overdosering
Se G12 Insulin og analoger.
Bivirkninger

Lipohypertrofi er en lokal fettvevshypertrofi som skyldes insulineffekt på injeksjonsstedet, ofte kombinert med fortykkelse og indurasjon av subcutis. Lipatrofi på injeksjonsstedet er i dag uvanlig, men lipohypertrofi er relativt vanlig. Både lipatrofi og lipidhypertrofi kan delvis forebygges ved stadig skifte av injeksjonssted.

Allergiske reaksjoner på insulinpreparater forekommer hos ca. 2 %. Trolig er bare en mindre andel (< 1/3) forårsaket av reaksjoner på insulinet, mens brorparten trolig skyldes reaksjoner på konserveringsmidler. Allergiske reaksjoner sees særlig ved bruk av langsomtvirkende insulinanaloger og NPH insulin. Skifte av insulinpreparat og injeksjonssted eller overgang til insulinpumpe kan hjelpe.

Se også  Hypoglykemi og T3.1.3.3 Hypoglykemi-behandling.
Graviditet, amming

Graviditet: Insulin er velprøvd og trygt til behandling av gravide. Også bruken av insulinanaloger ansees i dag trygt, selv om dokumentasjon for og erfaring med langtidsvirkende analoger i graviditeten er mer begrenset.
Amming: Insulin kan brukes av ammende.

Forsiktighetsregler

Meget høy alder, alkoholmisbruk eller psykososiale forhold som gjør det vanskelig å gjennomføre behandlingen taler mot insulinbehandling hos pasienter med type 2-diabetes. Det må likevel understrekes at de fleste eldre fint greier insulinbehandlingen.

Det er sendt ut eget Kjære helsepersonell-brev (2015) om midlertidig avbrudd i forsyningen av Insuman.

Det er sendt ut eget Kjære helsepersonell-brev (2015) om fare for feildosering med Humalog.

Det er sendt ut eget Kjære helsepersonell-brev (2016) om fare for feildosering med Humalog.

L3.1.1 Insulin/insulinanaloger