Norsk legemiddelhåndbok

L3.6.1 Thyreoideahormoner

Publisert: 10.12.2015

Levotyroksin (tyroksin, T4, ), liotyronin (trijodtyronin, T3, )
Egenskaper
Thyreoideahormonene sirkulerer i blodet bundet til serumproteiner, viktigst er T4-bindende globulin (TBG) som binder ca. 70 %. Den frie, ikke-proteinbundne fraksjonen er meget liten, 0,03 % av den totale konsentrasjonen i blodet for T4 og 0,3 % for T3. Pga. den høye proteinbindingen har thyreoideahormonene lang levetid i sirkulasjonen, plasmahalveringstiden for T4 er ca. 7 dager og for T3 ca. 1 dag. Thyreoideahormonene virker ved å binde seg til reseptorer i cellekjernen. Reseptorene er bundet til responsive elementer på forskjellige gener. Når thyreoideahormonene binder seg til sine reseptorer, fører det til endret transkripsjon av disse genene slik at mRNA-nivået i målcellene forandres.

Når det startes behandling med thyreoideahormoner, tar det tid til effekten inntrer. Med levotyroksin (T4) kommer virkningen etter 2–3 døgn, er maksimal etter 1–3 uker og varer omtrent like lenge etter seponering. Liotyronin (T3) har litt raskere, og også mer kortvarig virkning. Den høye proteinbindingen av T4 er årsaken til at virkningen holder seg så lenge etter seponering. Den lavere proteinbindingen av T3 forklarer hvorfor virkningen både kommer raskere og varer kortere. I behandlingen brukes hovedsakeling levotyroksin, som gir en mer stabil blodkonsentrasjon gjennom døgnet. Ved å gi levotyroksin, T4, vil kroppens vev dejodere T4 til det mer aktive T3 eller til det inaktive rT3 («revers» T3), alt etter vevenes metabolske behov. Når det ønskes særlig rask effekt, eller at virkningen skal gå raskt over etter seponering, er det rimelig å bruke trijodtyronin.

Dersom pasienten er kraftig hypotyreot ved start av behandlingen, må man ofte regne 6–12 måneder med god behandling før pasienten føler seg restituert. Behandlingen av hypotyreose er som regel livslang. Unntak er post partum hypotyreose, jod- eller litiumindusert hypotyreose og hypotyreose etter subakutt tyreoiditt, der hypotyreosen ofte er reversibel, og behandlingen med thyreoideahormon etter hvert kan seponeres.

Kombinasjonsbehandling med T4 + T3 har vært prøvd ved behandling av hypotyreosepasienter, der det har vært vanskelig å få optimalt resultat med T4-behandling alene. Enkelte pasienter kan ha nytte av kombinasjonsbehandling med T4 og T3. Nyere, større studier har imidlertid ikke kunnet dokumentere at slik behandling gir spesielle fordeler fremfor tyroksin alene.

Indikasjoner

Hypotyreose: Kombinasjonsbehandling med tyreostatika hos pasienter som behandles for hypertyreose.

Myksødemkoma: Intravenøs, se T3.3.2.1 Myksødemkoma
Dosering og administrasjon

Individuell dosering. Virkningen kommer raskere med liotyronin enn med levotyroksin. Liotyronin brukes derfor når rask effekt er ønskelig. I praksis brukes liotyronin først og fremst i behandlingen av myksødemkoma. Bruk av Liotyronin er øgså økende i kombinasjon med levotyroksin. Som langtidsbehandling egner levotyroksin seg bedre pga. lengre plasmahalveringstid, jevnere og mer stabil effekt.

Overdosering
Se G12 Thyreoideahormoner.
Bivirkninger

Ved riktig dosering av levotyroksin forekommer bivirkninger meget sjelden. Ved for høy dosering vil pasienten kunne ha symptomer som ved hypertyreose. Liotyronin tas raskt opp, og FT3-verdier over referanseområdet vil ofte kunne måles i blodprøve noen timer etter tablettinntak, selv ved lav dosering (10 μg/dag). I denne perioden kan pasienten ofte føle for kraftig effekt av behandlingen, som hjertebank, uro, angst.

Kontraindikasjoner

Ubehandlet kortisolmangel ved hypofyse- eller binyrebarksvikt.

Graviditet, amming

Graviditet: Nødvendig substitusjonsbehandling med tyroksin må ikke avbrytes i svangerskapet. Substitusjonsbehovet øker hos gravide. Økningen er størst i første halvdel av svangerskapet. Dosen bør høynes etter prøvesvar. TSH-verdi mellom 1 og 2 anbefales. Mange har ved slutten av graviditeten en T4-dose som er er 40 – 80 % ganger høyere enn den dosen de brukte før de ble gravide. Etter fødselen minsker substitusjonsbehovet raskt, og dosen bør derfor senkes straks barnet er født. Dersom kvinnen har økt i vekt, vil substitusjonsbehovet etter fødselen ligge litt over det hun hadde før hun ble gravid.
Amming: Overgang til morsmelk er minimal, og thyreoideahormoner kan brukes uten problem ved amming.

Forsiktighetsregler

Dersom man mistenker at pasienten har underliggende hjertesykdom, bør den utredes og behandles før behandling med tyroksin startes. Ved mistenke om Mb. Addison,, bør binyrefunksjonen utredes og behandles før tyroksinbehandling startes. Ved sekundær hypotyreose (hypofysesvikt) er det viktig at hele hypohysefunksjonen utredes og at sekundær binyrebarksvikt behandles før levotyroksin behandling startes.

Kontroll

Dosen justeres på grunnlag av klinisk virkning og serumkonsentrasjonen av TSH og fritt T4. Serumkonsentrasjonen bør bestemmes før inntak av dagens T4-dose. Målet er TSH-nivå i nedre del av referanseområdet, ideelt 0,5–1,5 mIE/l (1,0–2,0 mIE/l hos eldre) og fritt tyroksin (FT4) i øvre halvdel av referanseområdet.
Det kan ta tid før TSH normaliseres etter langvarig hypotyreose. TSH-verdien kan derfor være upålitelig (og måles for høy) de første 6–12 månedene etter oppstart av behandling. Langvarig overdosering (TSH < 0,3) øker risikoen for osteoporose og hjerteproblemer (atrieflimmer, med hjertesvikt), spesielt hos eldre personer.

L3.6.1 Thyreoideahormoner