Norsk legemiddelhåndbok

L8.7 Sympatikushemmere

Publisert: 25.01.2017

Metyldopa ( ), moksonidin ( ), klonidin ( ), deksmedetomidin ( )
Egenskaper
Gruppen, som også kalles sentralt virkende antihypertensiva, består av legemidler som hemmer aktiviteten i det sympatiske nervesystem ved å stimulere hemmende adrenerge alfa-2-reseptorer i sentralnervesystemet og presynaptisk på perifere nevroner og/eller ved å stimulere hemmende I1-imidazolinreseptorer i sentralnervesystemet og i binyremarg. De sentralnervøse påvirkningene nedsetter impulsaktiviteten i sympatikusnevronene mens den perifere reseptorstimuleringen reduserer frisetningen av noradrenalin fra nerveendene og av adrenalin fra binyremargen.
Preparatene har en blodtrykkssenkende effekt som kan komme i tillegg til effekten av andre antihypertensiva (større eller mindre tilleggseffekt avhengig av virkningsmekanisme) og kan brukes som tilleggsmedikasjon ved hypertensjon der man ikke oppnår tilstrekkelig blodtrykkskontroll med andre antihypertensiva. Det foreligger ikke studier som dokumenterer positiv effekt av sympatikushemmere på sykelighet og død, og de er derfor ikke blant førstehåndspreparatene ved hypertensjon, med unntak for metyldopa ved svangerskapshypertensjon/preeklampsi, se   og  .
Den sentralnervøse effekten av klonidin anvendes også til sedering av respiratorpasienter i oppvåkningsfasen for å motvirke uro, takykardi og hypertensjon selv om bruken i liten grad er dokumentert i kliniske studier (se også L22.3.1.6 Deksmedetomidin).

L8.7 Sympatikushemmere