Norsk legemiddelhåndbok

L8.13 Antiarytmika

Publisert: 25.01.2017

Klasse Ia: Disopyramid ( )
Klasse Ib ( ): Lidokain ( ), meksiletin ( )
Klasse Ic: Flekainid ( )
Klasse II: Se Adrenerge betareseptorantagonister ( )
Klasse III ( ): Amiodaron ( ), dronedaron ( ), ibutilid ( ). Se også sotalol ( )
Klasse IV: Se Kalsiumantagonister ( ): Diltiazem ( ) og verapamil ( )
Andre: Adenosin ( ), vernakalant ( )
Egenskaper
Antiarytmika påvirker ionestrømmer over cellemembranen direkte eller indirekte. Legemidlene klassifiseres på grunnlag av hvilke reseptorer de påvirker, hvilke ionestrømmer/ionekanaler de modifiserer og hvilken effekt de har på aksjonspotensialet. Elektrofysiologiske effekter som i visse situasjoner virker antiarytmisk, kan i andre situasjoner skape eller forverre arytmier, det vil si at mange antiarytmika også har proarytmisk effekt. Dette representerer et betydelig problem og begrenser den kliniske bruk av antiarytmika. Noen legemidler (f.eks. psykofarmaka) som brukes primært på andre indikasjoner, kan også ha antiarytmisk eller proarytmisk effekt på hjertet. Det bemerkes at ingen antiarytmika, utenom enkelte betablokkere, er vist å øke overlevelse eller forhindre plutselig hjertedød.
Inndelingen i fire klasser er mangelfull da flere av legemidlene har egenskaper som hører inn under ulike klasser.

L8.13 Antiarytmika