Norsk legemiddelhåndbok

L12.3.1 Histamin H2 ‑antagonister

Publisert: 26.01.2016

Cimetidin ( ), famotidin ( ), ranitidin ( )
Egenskaper
Konkurrerer med histamin om H2‑reseptorer og hemmer basal og stimulert syresekresjon. Lindrer symptomer, påskynder tilheling og forhindrer residiv ved ulcussykdom og gastroøsofageal reflukssykdom. Famotidin og ranitidin har mindre tendens til interaksjoner og muligens mindre bivirkninger enn cimetidin.
Indikasjon

Gastroøsofageal reflukssykdom og ulcussykdom. Profylaktisk mot blødning pga. stressulcus hos kritisk syke pasienter. Forebygging av legemiddelinduserte mage- og duodenalsår hos risikopasienter.
Reseptfri bruk mot halsbrann og sure oppstøt.

Bivirkninger

Bivirkninger er sjeldne. Svimmelhet, hodepine, tretthet og rhinitt kan forekomme. Mental konfusjon kan forekomme hos eldre og hos pasienter med dårlig lever‑ og nyrefunksjon og da først og fremst med cimetidin. Lett transaminaseøkning og granulocytopeni kan forekomme. Lett kreatininøkning kan sees med cimetidin. Gynekomasti og impotens kan opptre ved langtidsbehandling, først og fremst med store doser cimetidin.

Overdosering
Se G12 H2-reseptorantagonister
Graviditet, amming

Graviditet: En kontrollert, prospektiv undersøkelse har ikke gitt holdepunkter for teratogen effekt hos mennesker. Det er størst erfaring med ranitidin.
Amming: Risiko for farmakologiske effekter på barnet ved amming er liten ved sporadisk bruk av terapeutiske doser. Se også de enkelte legemidlene.

Forsiktighetsregler

Ved nedsatt lever‑ og nyrefunksjon og hos eldre bør cimetidindosen reduseres. Også dosen av de andre H2‑antagonistene bør avpasses etter nyrefunksjonen.

L12.3.1 Histamin H2 ‑antagonister