Norsk legemiddelhåndbok

T8.4 Hjerterytmeforstyrrelser

Publisert: 19.11.2015 

Generelt

Hjerterytmeforstyrrelser omfatter takykardier, ekstrasystoli og bradykardier, og spenner fra uskyldig «hjertebank» (palpitasjoner) til livstruende ventrikkelflimmer. Hjerterytmeforstyrrelser kan opptre som en isolert elektrisk forstyrrelse i et ellers strukturelt normalt hjerte, eller som delsymptom ved organisk hjertesykdom som f.eks. koronarsykdom eller kardiomyopati.
En hjerterytmeforstyrrelse oppstår pga. samspill mellom en utløsende faktor («trigger», f.eks. ekstrasystole), et arytmisubstrat (f.eks. en aksessorisk atrioventrikulær ledningsbane eller et arr fra tidligere hjerteinfarkt), og disponerende miljøfaktorer (eks: autonom tonus, elektrolyttforstyrrelser, iskemi e.l.).
Hjerterytmeforstyrrelser hos pasienter med strukturell hjertesykdom kan være livstruende og må utredes raskt. Det samme gjelder rytmeforstyrrelser som medfører synkope eller nærsynkope. Hvis pasienten har anfall som tolereres hemodynamisk, og det ut fra sykehistorie (inkludert familieanamnese), klinisk undersøkelse og vanlig hvile-EKG ikke er mistanke om underliggende hjertesykdom, har man bedre tid. Utredning, behandling og kontroll blir som regel et samarbeid mellom fastlege og kardiolog. EKG og ekkokardiografi er sentrale undersøkelser.

Symptomer

Pasientens vanligste fornemmelser ved hjerterytmeforstyrrelser er hjertebank (palpitasjoner), dyspné, brystsmerter, svimmelhet, besvimelse eller nær-besvimelse. Ledsagende angst er vanlig. Anfall av supraventrikulær arytmi etterfølges ofte av vannlatningstrang. Palpitasjoner behøver ikke være patologiske; de kan skyldes respiratoriske variasjoner i sinusknutens aktivitet (sinusarytmi), kroppens stilling eller psykiske forhold. Hvis pasienten går med høy hjertefrekvens (> 100–120) over lang tid, kan det føre til hjertesvikt (takykardiomyopati). Kroniske rytmeforstyrrelser gir iblant få eller diffuse symptomer som slapphet, tretthet eller redusert fysisk yteevne, og oppdages tilfeldig ved rutineundersøkelse eller EKG.

Diagnostikk
  • Anamnese: Særlig ved anfallsvise rytmeforstyrrelser er sykehistorien viktig for å skille mellom kardial genese og «funksjonelle» plager. Plutselig start og stopp er typisk for paroksystiske takykardier. De fleste kjenner om hjerterytmen er regelmessig eller ujevn. Når atrier og ventrikler aktiveres etter hverandre, kjennes hjerteaktiviteten som regel midt i brystet (eks: sinustakykardi, atrietakykardi eller WPW-syndrom). Hvis atrier og ventrikler aktiveres samtidig, kjennes «dunkingen» ofte i halsen eller i magen, fordi atriekontraksjonen skjer mot lukkede atrioventrikulær-klaffer og medfører retrograd venepuls. Dette skjer kontinuerlig ved AV-nodal reentry-takykardi (se nedenfor), intemitterende ved ventrikkeltakykardi eller pacemakersyndrom. Dessverre hender det at paroksystisk takykardi forveksles med angst eller hyperventilasjon. 

  • EKG er den viktigste undersøkelsen. Et vanlig 12-kanalers EKG tatt utenom anfall kan gi informasjon om f.eks. gjennomgått hjerteinfarkt, preeksitasjon, dårlig AV-overledning eller patologisk QT-tid. EKG tatt under anfall kan vise mekanismen for hjerterytmeforstyrrelse, eller avkrefte mistanken om takykardi dersom pasienten har normal sinusrytme når symptomene opptrer. Det er viktig at pasienter med sjeldne og udiagnostiserte hjertebankanfall straks slipper til for å få registrert EKG på nærmeste legekontor eller sykehusmottak når anfall pågår. Noen ganger kan Valsalva-manøver, karotistrykk eller adenosininjeksjon under EKG-registrering av pågående anfall gi tilleggsinformasjon om arytmimekanismen. 24-timers-EKG («Holter-monitorering») registrerer hjerterytmen kontinuerlig gjennom et helt døgn. Det er også vanlig med bærbare rytmeregistratorer som lagrer hjerterytmen intermitterende etter definerte kriterier, over lengre tidsrom som en uke av gangen («loop-recorder»). Hos pasienter med sjeldne, men alvorlige anfall velger man noen ganger å implantere en liten subkutan rytmeregistrator (implanterbar loop recorder) med batteri som varer 3–5 år. De nyeste apparatene kan med «hjemmemonitorering» overføre rytmeregistreringer automatisk via mobilnett til sykehuset.

  • Elektrofysiologisk undersøkelse (Programmert elektrisk stimulering) er en undersøkelse som stort sett utføres i spesialavdelinger på regionsykehus. Via transvenøse elektrodekatetre kan man måle hvordan impulsutbredningen skjer i hjertet, indusere hjerterytmeforstyrrelsen og lokalisere dens utgangspunkt med tanke på ev. ablasjonsbehandling (se senere). Noe elektrofysiologisk diagnostikk kan også utføres med vanlig overflate-EKG og atriestimulering via øsofagus-elektrode.

Behandling
Behandling av hjerterytmeforstyrrelser kan være farmakologisk for å hindre anfall eller bremse frekvensen under anfall, eller antikoagulasjon for å forebygge tromboemboliske komplikasjoner. I økende grad behandles rytmeforstyrrelser ikke-farmakologisk, med kateterablasjon for å hindre anfall, eller med implantert pacemaker eller hjertestarter. Noen rytmeforstyrrelser behandles med kurativt siktemål, men ofte er det bare mulig å oppnå symptomlindring.
Arytmityper og behandling er oppsummert i  .

T8.4 Hjerterytmeforstyrrelser