Norsk legemiddelhåndbok

T3.1.2 Komplikasjoner

Publisert: 21.12.2015

Sist endret: 29.11.2016

Akutte komplikasjoner
  • *Diabeteskoma – ketoacidose

    Akutt tilstand, kan være livstruende. Vanligvis ved type 1-diabetes. Krever umiddelbar innleggelse på sykehus.

    • Sykdomsbildet kan være dramatisk med magesmerter (særlig hos barn), kvalme og oppkast, sterkt nedsatt allmenntilstand, hyppig vannlating, dehydrering, lavt blodtrykk, slapphet, hyperventilasjon, synsforstyrrelser, ofte lav kroppstemperatur og ev. varierende grad av bevissthetstap. Biokjemisk finner man høy blodglukose, ketonemi (ofte acetonlukt), ketonuri og metabolsk acidose.

    • Diagnostikk: sykehistorie, klinisk undersøkelse, måling av p-glukose og ketoner i urin samt syre-base-status. Hyperventilasjon og acetonlukt av pusten kan være diagnostisk. Differensialdiagnosen overfor koma pga. lav blodglukose er vanligvis enkel. Ved tvil kan 10 g glukose gis intravenøst av helsepersonell. Hos barn: 0,5–1,0 g/kg kroppsvekt (se også T3.1.3.3 Hypoglykemi).
  • Hyperglykemisk, hyperosmolært diabeteskoma

    Svært sjelden, men alvorlig tilstand som forekommer ved type 2-diabetes og vanligvis hos pasienter over 70 år. Utvikler seg ofte langsomt med tiltagende slapphet, redusert bevissthet og kliniske tegn til uttørring. Utløsende faktorer kan være relativ insulinmangel, infeksjon, akutt koronart syndrom, pankreatitt, cerebrovaskulær sykdom, tromboemboli, glukokortikoidbehandling eller debut av type 2-diabetes.

    • Funn er blodglukose > 30 mmol/l, osmolalitet > 320 mosmol/l, pH > 7,3 og serum-hydrogenkarbonat > 15 mmol/l. Det er glidende overgang mellom ikke-ketotisk og ketotisk hyperglykemi. Ikke-ketotisk hyperglykemi kan gi lett positiv reaksjon på ketonlegemer i urinen pga. faste.

  • *Hypoglykemi

    Hypoglykemi blir vanligvis definert som blodglukose ≤ 3,9 mmol/l, men en entydig definisjon kan være vanskelig. De fleste vil imidlertid merke ubehag og symptomer når blodglukosenivået kommer ned i 2,5-3,3 mmol/l. Pasienter som behandles med insulin eller perorale antidiabetika av typen sulfonylureaderivater eller repaglinid kan risikere episoder med hypoglykemi. Ved nedsatt bevissthet hos en person med diabetes, bør man anta at årsaken er hypoglykemi til det motsatte er vist.

    • Vanlige utløsende årsaker er misforhold mellom dose insulin (eller peroralt antidiabetikum), matinntak og fysisk aktivitet. Andre årsaker er stress, overforbruk av alkohol og feildosering av insulin.

    • Velregulerte pasienter får vanligvis symptomer på hypoglykemi, «føling», når blodglukosenivået er under 3,5–4,0 mmol/l, mens de som er tilvent høyere blodglukoseverdier kan få symptomer ved høyere blodglukosenivåer. Ved blodglukose < ca. 2 mmol/l, opptrer cerebrale symptomer. Enkelte pasienter som har hatt sykdommen i mange år mister evnen til å kjenne insulinfølingene og går rett inn i fasen med sentralnervøse utfall. Pasienter med lavt gjennomsnittlig blodglukose er særlig utsatt. De kan som oftest få tilbake evnen til å kjenne følinger om gjennomsnittlig blodglukose (og HbA1c) legges litt høyere i 4–6 uker.

    • Hypoglykemi ved bilkjøring er livsfarlig. En god generell regel er å måle blodglukosenivået før man kjører og med jevne mellomrom under lengre turer. Insulinbehandlede pasienter som har mistet følingsreaksjonen, og derfor kan gå direkte over i insulinsjokk, skal ikke kjøre bil. Noen pasienter med "hypoglycemia unawareness" kjører bil med kontinuerlig sensor.

    • Behandling: Se  .
  • Laktacidose

    Laktat > 5 mmol/l, pH ≤ 7,35. Svært sjelden, men alvorlig tilstand. Risikofaktorer er hypoksi og nyresvikt. En tidligere klar sammenheng mellom metforminbehandling og laktacidose ansees nå som mer usikker.

Senkomplikasjoner
  • Retinopati

  • Nefropati

  • Nevropati

  • Arteriosklerotisk hjerte‑ og karsykdom

  • Andre: økt infeksjonstendens, diabetiske fotsår, Charcot’s fot, diabetisk sene-og leddkomplikasjoner (cheiropati) og tannkjøttsykdom

T3.1.2 Komplikasjoner