Norsk legemiddelhåndbok

T4.6.1.1.4 Sekundærprofylakse mot venøs trombose

Publisert: 24.02.2016

Kort oppsummering

  • Diagnostikk: Antitrombin, protein C og S, faktor V Leiden-mutasjon, protrombingenmutasjon, lupus antikoagulant/fosfolipidantistoffer. Tas ved førstegangs venøs trombose hos pasienter < 50 år, ved residiverende venøs trombose, familiær disposisjon og uvanlig lokalisasjon.

  • Behandlingsvarighet:

    1. Førstegangs venøs trombose med temporær årsak: 3 måneder.

    2. Idiopatisk trombose: vurdering etter 3 måneder der en veier individuell risiko for residiv mot risiko for blødning, de fleste bør få langvarig behandling, men med årlig vurdering av indikasjon.

    3. Annengangs eller residiverende venøs trombose uten kjent årsak: langvarig behandling (årlig vurdering av indikasjon).

    4. Trombofili (unntatt heterozygot faktor V Leiden- eller protrombingenmutasjon) eller familiær opphopning av venøs trombose: vurdér langvarig behandling (årlig vurdering av indikasjon).

    5. Antitrombindefekt eller homozygot faktor V Leiden-mutasjon: langvarig behandling (årlig vurdering av indikasjon.

    6. Andre trombofilier (protein C- eller S-defekter, kombinerte trombofilier eller fosfolipidantistoffer): minst 12 måneder, ev. langvarig (årlig vurdering av indikasjon.

Behandling

Etter akutt venøs trombose er residivfrekvensen høy uten sekundær profylakse, størst etter idiopatisk trombose og lavest hos pasienter med en klar utløsende faktor (f.eks. operasjon eller traume). Behandling med vitamin K antagonister (dvs. warfarin i Norge) eller DOAK (apiksaban, dabigatran eller rivaroksaban) er likeverdig. Hos pasienter med aktiv kreftsykdom og hos pasienter med stoffmisbruk bør en i stedet bruke fraksjonert (lavmolekylært) heparin gitt subkutant.

Retningslinjer for varighet og intensitet av antikoagulasjonsbehandling med vitamin K‑antagonister:

  • Førstegangs venøs trombose med temporær årsak: 3 måneder.

  • Førstegangs venøs trombose uten påvisbar årsak (idiopatisk trombose): Minst 3 måneder, deretter vurdering av risiko for residiv mot risiko for blødning. Slike pasienter har høy risiko for residiv, i størrelsesorden 5–15 % i løpet av ett år etter seponering av antikoagulasjonsbehandling.

  • Annengangs eller residiverende venøs trombose uten kjent årsak: Langvarig behandling.

  • Pasienter med påvist trombofili (med unntak av heterozygot faktor V Leiden- eller protrombingenmutasjon) eller fra familie med høy frekvens av venøs trombose: Vurder langvarig behandling.
    Pasienter med antitrombindefekt eller med homozygot faktor V Leiden-mutasjon bør uansett få langvarig behandling.
    Ved andre trombofilier (protein C‑ eller S‑defekter, kombinerte trombofilier eller ved fosfolipidantistoffer) bør en gi behandling i minst 12 måneder, ev. langvarig.

Intensiteten av antikoagulasjonsbehandlingen: Tilstreb INR‑mål 2,5 (2,0–3,0). Se dosering av warfarin, .

Det er vist at langtidsprofylakse med lavdose warfarin (INR 1,5–2,0) i 2 år etter venøs trombose gir reduksjon av residiv, men risikoreduksjonen er vesentlig mindre enn ved konvensjonell behandling.

Kontroll og oppfølging

Mangel på antitrombin, protein C eller S, faktor V Leiden-mutasjon, protrombingenmutasjon eller lupus antikoagulant/fosfolipidantistoffer kan foreligge og bør undersøkes:

  • Ved residiverende venøs trombose

  • Ved førstegangs idiopatisk venøs trombose hos pasienter < 50 år

  • Ved familiær disposisjon

  • Ved uvanlig lokalisasjon (mesenterial venetrombose m.m.)

Residiv under adekvat peroral antikoagulasjon gir mistanke om malign grunnsykdom. Langvarig, subkutan heparinbehandling (lavmolekylært heparin) gir ofte tilfredsstillende tromboseprofylakse ved malign sykdom, se .

T4.6.1.1.4 Sekundærprofylakse mot venøs trombose