Norsk legemiddelhåndbok

T5.2 Søvnvansker

Publisert: 22.12.2015

Kort oppsummering

  • Diagnostikk: Søvnvansker foreligger når det er: innsovningstid > 30 minutter, > 30 minutter våkenhet/> 3 oppvåkninger per natt eller total søvntid < 6 timer. Tilleggskriteriet er at man ikke føler seg uthvilt på dagtid. Akutt situasjonsbetinget insomni defineres med varighet < 3 uker.

  • Behandling: 

    • Ved akutt situasjonsbetinget insomni kan det være indikasjon for kortvarig behandling med f.eks. zopiklon eller zolpidem. Ikke-farmakologiske metoder kan være et godt alternativ eller supplement.

    • Ved medikamentell behandling av kronisk insomni bør melatonin i depotform prøves først, iallfall hos pasienter over 55 år. Ved manglende effekt anbefales et benzodiazepinliknende middel (zopiklon, zolpidem), men daglig dosering i mer enn 2-3 uker bør unngås.

Generelt

Hovedsymptomet ved dårlig søvn er tretthet og søvnighet på dagtid. Hos mer enn 10 % av befolkningen er søvnvansker et alvorlig og langvarig problem som går utover livskvalitet og kan lede til psykiske lidelser og nedsatt arbeidsevne. Mengden dyp søvn er vel så viktig som antall timer. Vanlig søvnbehov hos voksne er ca. 7,5 (6–9) timer, mer hos barn. Hos eldre er den gjennomsnittlige søvnlengden omtrent som hos voksne, men den individuelle spredningen er større (4–11 timer) og søvnkvaliteten oppleves ofte som dårligere.

Søvnregulering:
Søvnlengde og dybde reguleres ved et samspill mellom oppbygd søvnbehov (homeostatisk faktor), døgnrytme (cirkadian faktor) og vaner/atferdsfaktorer.
Den innebygde døgnrytmen gjør at søvnlengden varierer betydelig etter når på døgnet man legger seg, nesten uavhengig av hvor lenge man har vært våken.
Søvnbehovet bygger seg opp mens man er våken, og søvnen blir dypere jo lenger det er siden man sov sist. Samspillet mellom den homeostatiske og cirkadiane faktoren benyttes i behandling av søvnproblemer. Vaner og atferdsfaktorer er også sentrale i søvnreguleringen.

Søvnstadier:
Man skiller mellom stadium 1–3 (N1-3) og REM (R) søvn ved hjelp av registrering av aktiviteten i hjernebarken, muskelspenning og øyebevegelser.

  • N1 er en overgangsfase, utgjør under 5 % av normal søvn og gir lite hvile. Ved søvnlidelser sees ofte en økning

  • N2 er lett søvn og omfatter rundt 50 %

  • N3 kalles dyp søvn og regnes for å være den viktigste søvnen for hvile og god funksjon om dagen. Dyp søvn sees spesielt de første 3–4 timene og utgjør 25 %. Dyp søvn minker med alderen.

REM-søvn (R) kjennetegnes av hurtige øyebevegelser og utgjør ca. 25 %. Den kalles også drømmesøvn, men man kan også drømme i andre søvnfaser. Det er tilnærmet muskulær atoni i denne fasen slik at man unngår å leve ut drømmene fysisk. REM-søvn kommer i økende mengde ca. hvert 90. minutt gjennom natten.

Diagnostikk

Det er viktig å utrede nøye med tanke på psykiske lidelser og misbrukstilstander. Behandling bør ikke startes før en grundig sykehistorie og ev. klinisk undersøkelse er utført. To ukers registrering med søvndagbok kan gi meget nyttige opplysninger om søvnmønster og søvneffektivitet. Polysomnografi bør utføres ved mistanke om spesifikke søvnlidelser som søvnapné eller hvis søvnvanskene ikke responderer adekvat på behandling.

T5.2 Søvnvansker