Generelt

En klinisk legemiddelutprøving er enhver systematisk studie av legemidler hvor man har som formål å få kunnskap om legemidlets sikkerhet, effekt, påvirkning av fysiologisk funksjon, interaksjoner, bivirkninger, opptak, fordeling, metabolisme og utskillelse eller å studere deres terapeutiske verdi.

Legemiddelindustrien er oppdragsgiver eller sponsor i ca. 2/3 av alle legemiddelutprøvinger som gjennomføres i Norge. Med sponsor menes her den instansen som initierer studien og er ansvarlig for gjennomføring samt eier data. Begrepet sponsor omfatter derfor mer enn det rent økonomiske (GCP definition: funding, organizing, initiating, managing and running). Industrien kan også gi bidrag til klinikere som har formulert problemstillinger uavhengig av bidragsyter (utprøver-initierte studier). I disse studiene er utprøver, eller utprøvers institusjon, studiens sponsor i henhold til GCP. Fra 2016 vil all finansiell støtte gitt fra legemiddelindustri til helsepersonell være offentlig tilgjengelig på det enkelte firmas hjemmesider og offentlige nettsteder i henhold til «the EFPIA Code» om transparens, se http://transparency.efpia.eu/the-efpia-code-2. Klinisk utprøving kan også foregå ved støtte fra uavhengige institusjoner som Norges Forskningsråd eller helseforetakene.

De fleste legemiddelstudiene som gjennomføres i Norge, er fase III studier. Den legen eller tannlegen som utfører klinisk utprøving (utprøver), har et helt sentralt ansvar. Dette omfatter både de faglige, etiske og formelle sider ved denne type forskning og produktkontroll. Alle som vurderer å gjennomføre og/eller delta i slike studier, bør stille spørsmål om studien er relevant, nødvendig, etisk forsvarlig og interessant, om det anvendes så gode metoder som mulig og om studien kan gi valide og troverdige resultater. Det er også sentralt at utprøver har gjennomgått opplæring i og gjort seg kjent med Good Clinical Practice (GCP) før studien starter.

Ved utvikling av nye legemidler deles den kliniske utprøvingen tradisjonelt opp i ulike faser (men det er nå en økende tendens til bruk av et adaptivt design og nytenkning der man «hopper over» den tradisjonelle faseutviklingen):

Fase I studier: Human farmakologi

1. Første dose til menneske

2. 50–150 friske, frivillige personer eller pasienter med den sykdom legemidlet er beregnet for

3. Vurdere legmidlets sikkerhet og toleranse, toksisitet, opptak, fordeling, metabolisme og utskillelse

4. Første indikasjon på terapeutisk verdi

Fase II studier: Terapeutisk eksplorativ

1. Primærformål å undersøke terapeutisk effekt hos pasienter

2. 100–200 pasienter

3. Finne riktig dose, hvordan legemidlet skal tas og lengde av behandlingen

Fase III studier: Terapeutisk bekreftende

1. 500–5000 pasienter

2. Bekrefte sikkerhet og effektivitet ved den aktuelle sykdom og den aktuelle pasientgruppe

3. Ved slutten av fase III ansees det at man normalt har tilstrekkelig dokumentasjon for å få myndighetsgodkjenning (registrering) av legemidlet

Fase IV studier: Terapeutisk bruk

1. Starter etter at legemidlet er godkjent hos myndighetene

2. Godkjent indikasjon

3. Fortsatt innsamling av data vedr. sikkerhet og effekt

4. Helseøkonomiske studier

Kilder