Generelt

Absorpsjonen av et legemiddel er avhengig av stoffets molekylvekt, lipidløselighet og ioniseringsgrad, og av absorpsjonsstedets egenskaper (areal, blodgjennomstrømning og ev. forekomst av spesialiserte transportmekanismer). Når et legemiddel gis intravaskulært, unngår man variasjon knyttet til absorpsjon.

Absorpsjon og biotilgjengelighet etter peroralt inntak

Tynntarmen er det viktigste absorpsjonsstedet for de fleste legemidler pga. stor overflate og lang kontakttid. Forsinket ventrikkeltømming gir økt latenstid før absorpsjonen kommer i gang, og langsom ventrikkeltømming gir langsom absorpsjon. Rask tarmpassasje eller diaré kan i noen tilfeller forkorte kontakttiden og redusere mengden legemiddel absorbert. 

Legemidler gitt peroralt vil i varierende grad nå systemkretsløpet, siden det finnes ulike prosesser på veien fra tarmen som kan begrense opptaket eller bryte ned legemidlet underveis. Legemidler kan være ustabile i ventrikkel/tarm eller omdannes av bakteriefloraen i tarmen. Metabolisme kan skje i slimhinnen i tarmen, i portåreblodet og i leveren under den første passasjen gjennom portårekretsløp og lever (førstepassasjeeffekt). Hele legemiddelmengden passerer leveren og vil være utsatt for førstepassasjemetabolisme etter absorpsjon fra ventrikkel, tynn- og tykktarm samt øvre 2/3 av rektum. Dersom leveren har stor metabolismekapasitet for et gitt legemiddel, vil en stor andel bli metabolisert før det når systemkretsløpet (morfin, metoprolol). Når førstepassasjemetabolisme fører til inaktivering av et legemiddel, må den perorale dosen være betydelig høyere enn den parenterale for å få samme effekt. Noen ganger kan en aktivering av legemidlet finne sted fra inaktiv substans (prodrugs som simvastatin, enalapril, kodein m.fl.), ev. kan det dannes metabolitter med lignende eller ulik aktivitet sammenlignet med modersubstansen (amitriptylin til nortriptylin, morfin til morfin-6-glukuronid, diazepam til desmetyldiazepam m.fl.).

Absorpsjon fra munnhulen

Absorpsjon fra munnhulen (resoribletter, sublingvaltabletter). Legemidler gitt på denne måten passerer rett over i systemkretsløpet og unnslipper førstepassasjemetabolisme. Denne administrasjonsmåten er egnet hvis man ønsker meget rask effekt og/eller legemidlet har meget høy eller variabel førstepassasjeeffekt (glyseroltrinitrat, buprenorfin).

Rektal absorpsjon

Rektal applikasjon er aktuelt ved kvalme og brekninger (f.eks. ved migreneanfall) og ved feber og kramper hos barn (paracetamol, diazepam).

Absorpsjon gjennom huden

Absorpsjon gjennom huden kan utnyttes for enkelte legemidler (plaster, salve), men vil til en viss grad kunne variere med hudtemperatur (gjennomblødning) og fuktighet, noe som kan gi varierende effekt (glyseryltrinitrat-, skopolamin-, fentanyl-, nikotinplaster).

Absorpsjon etter subkutan eller intramuskulær injeksjon

Løseligheten av legemidlet og den regionale blodstrømmen er bestemmende for absorpsjonshastigheten. Økt blodstrøm i muskel eller underhud, f.eks. ved fysisk aktivitet, kan gi større absorpsjonshastighet enn i hvile. Lav regional blodstrøm, f.eks. ved hjertesvikt, sjokk eller hypotermi, kan redusere absorpsjonshastigheten og bidra til langsomt innsettende effekt. Hvis sirkulasjonen deretter bedres, kan absorpsjonshastigheten øke, og injisert legemiddel kan gi en plutselig og uventet sterk effekt. Ved dårlig sirkulasjon oppnås derfor langt sikrere effekt ved intravenøs injeksjon enn ved intramuskulær/subkutan injeksjon.

Intramuskulære depotpreparater forutsettes å avgi legemidlet gradvis over dager til uker, men som oftest avgis mest de første dagene etter injeksjonen. Konsentrasjonsavhengige bivirkninger (f.eks. ekstrapyramidale bivirkninger av antipsykotika i depotformuleringer) sees derfor hyppigst i denne perioden.