Siden denne teknikken filtrerer store væskemengder ut av pasienten, må en tilføre mye væske tilbake til pasienten kontinuerlig. Det er vanlig å filtere 1,5–2 liter væske hver time (tilsvarer 36–48 l/døgn), noen ganger mer. Moderne hemofiltrasjonsmaskiner justerer selv vha. pumper hastigheten i tilbakeføringen avhengig av filtratmengden. Væskemengder måles kontinuerlig vha. vekter som posene henges opp i. Differanse mellom filtrert væske og inngitt væske blir den væskebalanse som ønskes (ofte er det et ønske om å trekke 50–200 ml/time) fra overhydrerte pasienter.

Hemofiltrasjonsvæsker er isotone; i sammensetning mest mulig lik ekstracellulær væske. De har av den grunn en sammensetning som ligner på Ringers oppløsning, og leveres vanligvis i 4–5 liters poser. Væskene inneholder ca. 140 mmol Na og 110 mmol Cl, og kan fås med og uten kalium. Som buffer finnes både acetat, laktat og hydrogenkarbonat. Acetat er rapportert å kunne gi kardial påvirkning i de store doser som tilføres under hemofiltrasjon, og bør av den grunn unngås. Løsninger med hydrogenkarbonat må tilsettes dette til posen før bruk og kan være aktuelt ved samtidig leversvikt med redusert laktatclearance. Det er ikke noe som tyder på at andre pasienter har noen ekstra nytte av rutinemessig tilførsel av hydrogenkarbonat i filtrasjonsvæsken. De relativt store mengder laktat som tilføres, gir vanligvis ikke noe metabolsk problem, da laktat raskt omdannes til glukose i lever. Dog kan det være normalt med en lett forhøyet s-laktat (2–4 mmol/l) under hemofiltrasjon med laktatholdig filtrasjonsvæske.