L3.4.2.2 Lanreotid, oktreotid
Revidert: 16.06.2024
Egenskaper
Hemmer utskillelse av veksthormon. Syntetiske peptidanaloger av somatostatin som hemmer frigjøringen av veksthormon og sekresjonen av en rekke gastrointestinale hormoner. Hemmer også kontraksjoner i galleblæren og sekresjonen av pankreassaft. Lanreotid og oktreotid har vesentlig lenger plasmahalveringstid enn somatostatin.
Farmakokinetikk
Lanreotid: Biotilgjengeligheten av en enkel dosering gitt subkutant eller intramuskulært er 50–80 % og doseavhengig, størst ved lav dose. Biotilgjengeligheten ved depotdose gitt intramuskulært er 30–60 %. Halveringstiden etter enkel dosering er 1,5 time, etter depotdosering ca. 5 døgn. Ved Autogelformuleringen kan en nå terapeutisk nivå ved injeksjoner hver 4.–8. uke.
Oktreotid: Biotilgjengeligheten er opptil 100 %, uavhengig av preparattype. Metaboliseres i leveren. Utskilles hovedsakelig via gallen i feces, men også via nyrene, ca. 30 % umetabolisert. Halveringstid: 1–2 timer. Depotpreparatet gir platåkonsentrasjon etter 14 dager, og en når «steady state» etter tre injeksjoner gitt hver 4. uke.
Indikasjoner
Akromegali når kirurgisk behandling ikke er hensiktsmessig eller effektivt, eller i interimperioden inntil strålebehandling gir full effekt.
Behandling av symptomer forbundet med funksjonelle gastroenteropankreatiske endokrine tumorer.
Behandling av avanserte nevroendokrine tumorer i mellomtarm eller med ukjent primær opprinnelse, hvor annen opprinnelse enn mellomtarmen er utelukket.
-
Behandling av TSH-produserende hypofyseadenom;
når sekresjonen ikke normaliseres etter kirurgi og/eller strålebehandling.
hos pasienter hvor kirurgi ikke er egnet.
hos pasienter som har fått strålebehandling, inntil strålebehandling gir effekt.
Dosering og administrasjon
Depotformulert oktreotide (Sandostatin LAR, Octreoanne) settes intramuskulært mens lanreotide (Ipstyl Autogel, Myrelez) settes dypt subkutant vanligvis med fire ukersmellomrom. Oktreotid injeksjonsvæske (Sandostatin) settes subkutant 2–4 ganger i døgnet. Injeksjonene kan settes hos fastlege, men behandlingen krever regelmessig kontroll og oppfølging ved spesialistpoliklinikk ellersykehusavdeling.
Bivirkninger
Vanlige: Lokal reaksjon på injeksjonsstedet (forbigående smerte og lokal rødme), diaré, bløt avføring, abdominalsmerte, flatulens, anoreksi, kvalme, oppkast. Disse bivirkningene er milde til moderate og opptrer vanligvis i begynnelsen av behandlingen, for så å avta i hyppighet og intensitet ved fortsatt behandling. Gallesteinsdannelse, oftest asymptomatisk, er rapportert ved langtidsbehandling (se nedenfor, forsiktighetsregler, kontroll og oppfølging). Endret regulering av blodglukosen hos diabetikere kan forventes, men er sjelden problematisk.
Graviditet, amming
Graviditet: Opplysninger mangler. Fordi sekresjon av veksthormon hemmes, kan påvirkning av fosteret ikke utelukkes. I de få tilfeller av graviditet har man vanligvis seponert behandlingen. Amming: Opplysninger mangler.
Forsiktighetsregler
Forsøk hos dyr og mennesker har vist at lanreotid og oktreotid, på samme måte som somatostatin, hemmer insulin- og glukagonsekresjonen. Pasienter med diabetes kan under behandling oppleve endringer i blodglukose. Blodglukose og HbA1c bør derfor kontrolleres regelmessig, og om nødvendig bør diabetesbehandlingen endres. Somatostatinanalog kan redusere galleblæremotiliteten. Gallestein som utvikles under behandlingen gir vanligvis ikke symptomer. Det anbefales ultralydundersøkelse av galleblæren og leverrelaterte parametre ved start av behandling, senere ved symptomer. Symptomgivende gallesteiner behandles som ellers. Ved nedsatt lever- og/eller nyrefunksjon bør organfunksjonene vurderes regelmessig og om nødvendig bør doseintervallet justeres.
Kontraindikasjoner
Overfølsomhet for peptidene.
Kontroll og oppfølging
Ultralydundersøkelse av galleveier og leverrelaterte parametre før behandling og ved symptomer. Ved behandlingen av akromegali følges rutiner for oppfølging av grunnsykdom.