Definisjon

En tilstand med delvis eller fullstendig mekanisk okklusjon av tarmkanalen på bakgrunn av kreftsykdom. Dette gir endringer i fysiologiske funksjoner som medfører symptomer. Tilstanden kan være livstruende.

Etiologi og forekomst

Kan forårsakes av primære svulster i tarmen, innvekst i tarmveggen fra andre pimærsvulster eller fra metastaser. Hyppigst hos pasienter med langtkommet gastrointestinal kreftsykdom og gynekologisk kreftsykdom, oftest ovarialcancer. Metastaserende brystkreft og malignt melanom er de hyppigste ekstra-abdominale kreftsykdommer som metastaserer til tarm. Hos 1/3 av pasientene med malign tarmobstruksjon foreligger en benign årsak (obstipasjon, adheranser, fibrose etter strålebehandling, innvendig herniering/ strangulasjon). Prinsipielt kan hele mage-tarmkanalen affiseres, hyppigst tynn-, tykk- og endetarm.

Generelle prinsipper for utredning og behandling

Bør gjøres i samarbeid med erfaren gastrokirurg.

Grunnlaget for behandlingen er å definere et realistisk behandlingsmål ut fra pasientens generelle tilstand, sykdomsstadium, konkrete undersøkelsesresultater samt forventet livslengde. Hensiktsmessig utredning og valg av en minst mulig belastende, men effektiv behandling er vesentlig.

Medikamentell behandling ved malign tarmobstruksjon

Behandlingen er symptomlindrende med fokus på smerter, kvalme/brekninger, kolikk og sekresjon. Alle medikamenter gis parenteralt.

• Smerter: Kontinuerlig subcutan tilførsel av morfin i dosering 1/3 –1/2 av peroral døgndose er førstevalg, alternativt fentanylplaster (se kapittel om smertebehandling).

• Kvalme: Haloperidol 1-3 mg /døgn som subcutan infusjon, kan økes til 5 mg/døgn. Alternativt levomepromazin 5-25 mg sc til kvelden, eller som infusjon (ikke blandbart med morfin og butylskopolamin i pumpe). Metoklopramid er vanligvis kontraindisert på grunn av motilitetsstimulerende effekt.

• Kolikk og væsketap/sekresjon: Anticholinergika lindrer kolikksmerter ved å redusere tarmperistaltikk. Førstevalg er butylskopolamin 60-120 mg/døgn som sc infusjon. Ved utilstrekkelig effekt gis octreotid, som lindrer kvalme og oppkast ved å hemme sekresjon i mage-tarmkanalen. Startdose 400-450 microgram/døgn, videre 200-600 microgram/døgn avhengig av respons. Octreotid kan ikke blandes med morfin og haloperidol i pumpe, gis som sc injeksjon x 2-3.

• Behandling med morfin, haloperidol og butylskopolamin som kontinuerlig subcutan infusjon kalles gjerne ”ileuspumpe”.

• Kortikosteroider: Kan ha effekt på smerter, kvalme og ødem i tarm. Deksametason 8-16 mg/døgn iv eller sc x 1-2.

• Pasienter i terminalfasen (siste leveuke) skal vanligvis ikke ha væske eller parenteral ernæring. For pasienter med noe lengre forventet levetid bør det gis adekvat væskebehandling ved store væsketap fra tarmen. Denne pasientgruppen har ikke nytte av parenteral ernæring. Hos pasienter med bedre prognose (eks ovarialcancer) kan parenteral ernæring gi god livskvalitet og forlenget levetid.