Kort oppsummering

• Diagnostikk: Kartlegge matinntak og vekttap (ikke planlagt vekttap på 5–10 % er et alvorlig varsel). BMI = vekt (kg)/høyde² (m). Hos voksne skal BMI normalt være 18,5–24,9, mens verdier på ≤ 18,5 tyder på underernæring. Ev. s-albumin. 

Diagnostikk

Det finnes ikke noe enkelt mål på underernæring. Ulike metoder må derfor kombineres når en skal stille en slik diagnose, og en god klinisk undersøkelse er særdeles viktig (se T23 Risikogrupper) Vær klar over at ødem kan gi falskt forhøyet vekt, og at dehydrering kan gi falskt lav vekt. I den kliniske undersøkelsen inngår sykehistorie med tanke på kosthold og vekttap. Et ikke planlagt vekttap på 5–10 % er et alvorlig varsel. Viktig er måling av høyde og vekt for å regne ut kroppsmasseindeks (BMI) som er vekt (kg)/høyde² (m). Hos voksne skal BMI normalt være 18,5–24,9, mens verdier på ≤ 18,5 tyder på underernæring, 25–29,9 er overvekt og ≥ 30 karakteriseres som fedme.

En enkel metode for screening av ernæringsmessig risiko er innført i Norge i forbindelse med lansering av Nasjonale faglige retningslinjer for forebygging og behandling av underernæring [IS–1580]. Se www.helsedirektoratet.no/publikasjoner/sider/default.aspx?kategori=Nasjonale+faglige+retningslinjer. NRS 2002 er et slikt verktøy eller metode. Det kan lastes ned fra Norsk Selskap for Klinisk Ernæring: www.nske.no

Noen objektive undersøkelser kan være nyttige. Lav albuminkonsentrasjon i serum (ved innleggelse i sykehus og før innsetting av væskebehandling) kan sees ved alvorlig underernæring, men kan også være en markør på kroniske sykdommer og infeksjoner.

Ved hjelp av noen enkle undersøkelser kan pasienter med underernæring vurderes bedre: se T23 Tabell 1 Inndeling av underernæring

Konsekvenser

Hos en normalvektig voksen person varer kroppens ernæringsreserver i ca. to måneder, men sykdom og skade kan forkorte denne tiden betraktelig. Underernæring fører til økt sykelighet, kanskje mest synlig etter større traumer og kirurgi. Underernæring kan føre til:

• Økt risiko for infeksjoner som f.eks. lungebetennelse og urinveisinfeksjon

• Redusert muskelkraft (vanskelig mobilisering, dårlig hostekraft)

• Redusert sårtilheling (sårruptur og anastomosesvikt)

• Anemi

• Slapphet og mistrivsel

• Økt risiko for død

Risikogrupper

Enteral eller parenteral ernæring individualiseres på bakgrunn av sykehistorie, klinisk undersøkelse, høyde, vekt, BMI og laboratoriefunn. Ved den kliniske undersøkelsen bør det spesielt legges vekt på hud, hår, negler, tenner, øyne og slimhinner, samt underhudsfett og muskelmasse. Bruk av egnet screeningverktøy (se T23 Ernæring) anbefales. Laboratoriefunn som serumkonsentrasjon av albumin og ev. transtyretin (prealbumin) må i alle tilfeller sammenholdes med kliniske og anamnestiske opplysninger. Noen grupper pasienter er det dessuten viktig å være klar over:

• Nedsatt bevissthet, kan ikke spise eller drikke (cerebralt insult, hodeskader)

• Kritisk syke på intensivavdelinger

• Postoperativt, særlig ved kirurgi på hode/hals og i buk

• Ved gastrointestinal insuffisiens (malabsorpsjon)

• Ved inflammatorisk tarmsykdom

• Ved alvorlig organsvikt i nyrer, lever, hjerte og lunger

• (Gamle med) mental svikt

• Ved kreftsykdommer

• Ved cytostatikabehandling og/eller stråleterapi

• Rusmiddelavhengighet

Det er riktig å forebygge underernæring ved tidlig intervensjon fremfor å vente på at underernæring utvikler seg. Veivalg: Se figur 1