Generelt

Blod og blodprodukter brukes også utenfor akuttsituasjoner (omtalt i T23.4.1.1 s. T23 Hypovolemisk sjokk), da spesielt hos alvorlig/kritisk syke hvor blodprøver ikke sjelden viser lave verdier av Hb og EVF, eller s-albumin/s-proteiner. Det er flere grunner til dette: Økt ekstracellulært væskevolum med ødem kan gi hemodilusjon. Repeterte blodprøver kan gi blodtap på 40–50 ml/døgn, og derav en iatrogen blodtapanemi. Det foreligger også ofte sviktende produksjon av erytropoietin hos slike pasienter. Noen legemidler kan også virke hemmende på beinmargen og derved senke produksjonen av erytrocytter. Underernæring kan på sin side gi sviktende proteinsyntese i lever og derav lave albumin- og plasmaproteinverdier.

Det praktiseres ulike grenser for blodtransfusjon i slike situasjoner. Nyere data har vist at disse grensene med fordel kan settes lave. Generelt for pasienter på intensivavdelinger er Hb-verdier i området 7–9 g/100 ml assosiert med bedre overlevelse enn en verdi på 10–12 g/100 ml. Dette gjelder også for barn og eldre, samt hjerte- og lungesyke pasienter under intensivbehandling. Disse grensene gjelder ikke hvis pasienten har tegn og symptom på akutt blødning.

Indikasjoner for bruk av albumin og plasma er uklare og lite dokumentert, og det angis ulike grenser for bruk. De fleste alvorlig/kritisk syke har et ekspandert ECV-volum og ligger av den grunn som regel under nedre normalverdier for albumin og proteiner. Metaanalyser av forsøk med bruk av albumin ved en rekke ulike kliniske tilstander som etter kirurgi/traumer, ved brannskader, ascites og hypoalbuminemi har ikke kunnet vise noen sikker effekt på mortalitet. En god regel kan være å ha minst en tilleggsindikasjon (bortsett fra lave s-verdier) for å tilføre slike produkter. Slike indikasjoner kan være patologiske tap (brannskader, urin, tarm), tilførsel av koagulasjonsfaktorer (blødninger) eller betydelig redusert syntese (leversvikt).