Generelt

Metabolske syre-base-forstyrrelser karakteriseres enten av en primær økt produksjon/akkumulering av H⁺‑ioner (acidose) eller tap av H⁺‑ioner (alkalose) fra alle andre syrer enn CO₂. Som et resultat vil s-hydrogenkarbonat (HCO₃ ^-) reduseres ved metabolsk acidose eller øke ved metabolsk alkalose.

Diagnostikk

Den enkleste måten diagnosen stilles er vha. en syre-base-analyse som også inkluderer pO₂ og pCO₂ (kPa) i blodet, samt base excess som er et helt spesifikt mål for syre-base-forstyrrelser. Av den grunn er det best med en arteriell prøve for analyse, men også kapillærblod kan brukes. I tillegg bør en også ha svar på elektrolytter (Na⁺, K⁺, Cl^-) for å regne «anion gap», s-osmolaritet, s-glukose og s-karbamid for å regne osmolært gap og s-laktat.

1. Anion gap = Na⁺ – (Cl^– + HCO₃ ^–). Normalt: 10 ± 4 mmol/liter

2. Osmolalt gap = s-osmolalitet – (2 × Na⁺ + s-glukose + s-karbamid). Normalt: 10–20 mosmol/kg

I normalsituasjonen er H⁺-ion konsentrasjonen i blodet 36–44 nanomol/liter (pH 7,36–7,44), og kroppen vil alltid søke å normalisere denne hvis den avviker fra normalen. Ved de metabolske syre-base-forstyrrelsene er det primært en sekundær respiratorisk komponent som forsøker å korrigere avviket (hyper- eller hypoventilering). Dette kalles en respiratorisk kompensasjon.