T6.2.3 Spenningshodepine (Tensjonshodepine)

Publisert: 11.06.2020

Kort oppsummering

Symptomer: Mild til moderat, trykkende/strammende, oftest bilateral smerte.
Diagnostikk: Anamnese. Somatisk og orienterende nevrologisk undersøkelse, undersøkelse for myofascielle smerter i kjeve, tinning, nakke, skulderbue og rygg. . Ved tilleggssymptomer ev. bildeundersøkelse.
Legemiddelbehandling: Ved episodisk hodepine: ikke opioide analgetika. Ved hyppig og kronisk form: tilbakeholdenhet med analgetika. Ved kronisk spenningshodepine har TCA (amitriptylin) best dokumentasjon. Ev. venlafaksin eller mirtazapin.

Generelt

I Norge brukes ofte begrepene «spenningshodepine», «stresshodepine» eller «vanlig hodepine» synonymt, men i den internasjonale klassifikasjonen brukes betegnelsen «tension type headache» (tensjonshodepine). Minst 50 % av befolkningen har det. Man skiller mellom episodisk sjelden (< 1 dag/måned), episodisk hyppig (1–14 dager/måned) og kronisk tensjonshodepine (≥ 15 dager/måned).

Etiologi

Primær tensjonshodepine kan forårsakes av stress, uro, angst eller dårlig søvn, og den kan være knyttet til lidelser i nakke, kjeve/kjeveledd, øye, øre, bihuler og til andre sykdomstilstander i hoderegionen. En arbeidssituasjon forbundet med muskelspenninger kan også gi mye spenningshodepine. Perifere smertemekanismer er trolig viktige for episodisk spenningshodepine mens sentrale smertemekanismer er mest vesentlige ved den kroniske formen.

Symptomer

Smerten er typisk trykkende eller strammende (ikke pulserende), bilateral, mild til moderat, ikke ledsaget av kvalme eller oppkast, lys- og lydskyhet, og smerten forverres ikke av moderat anstrengelse. Hodepinen kan være ledsaget av økt palpasjonsømhet i perikraniell muskulatur. Den kroniske formen karakteriseres av lange perioder med nesten daglig lett eller moderat trykkende, oftest bilateral smerte.

Diagnostikk

Anamnese er svært viktig sammen med generell somatisk undersøkelse med hematologiske prøver, BT, undersøkelse av hjerte og lunger, ev. EKG og orienterende nevrologisk undersøkelse, samt undersøkelse for myofascielle smerter i nakke, skulderbue og rygg. Bildeundersøkelse er ikke indisert med mindre det er tilleggssymptomer. Hodepinedagbok er viktig for å vurdere hyppighet (episodisk eller kronisk) og for kartlegging av om det også kan være medikamentoverforbrukshodepine.

Behandling

Om mulig bør årsaksfaktorer behandles og ev. elimineres. Yrkes- og utdanningsmessige årsaker og følger av tilstanden bør håndteres. Langvarige sykmeldinger bør om mulig unngås. Tverrfaglig ikke-medikamentell behandling bør ofte være et alternativ.

Ved episodisk spenningshodepine kan begrenset bruk av paracetamol, acetylsalisylsyre, ibuprofen eller naproxen forsøkes, mens man ved hyppig og kronisk form bør være tilbakeholdende med analgetika pga. risiko for legemiddelutløst hodepine. Benzodiazepiner er ikke indisert ved denne tilstanden. Særlig den kroniske formen kan være svært vanskelig å behandle. Fysisk trening med vekt på kondisjonstrening, ulike avslapningsteknikker, biofeedback, akupunktur og psykomotorisk behandling kan hjelpe hos enkelte. En del pasienter med hyppig eller kronisk spenningshodepine har også migrene. Hos disse kan migreneforebyggende legemidler ha effekt på begge hodepineformene.

Ved kronisk spenningshodepine har trisykliske antidepressiva i form av amitriptylin best dokumentasjon. Man bør starte med lav dose og gi midlet som én kveldsdose. Dosen økes langsomt fra 10 mg til høyeste tolererte dose (opp mot 75 mg eller mer). I mange tilfeller tolererer ikke pasienten mer enn 20–30 mg/døgn pga. bivirkninger. Effekten kommer først i løpet av noen uker. Man bør ikke seponere pga. uteblitt effekt før det har gått to måneder, fordi effekten kan komme gradvis etter noen tid. Som andrevalg ved kronisk tensjonshodepine er det venlafaksin (150 mg daglig) eller mirtazapin (inntil 45 mg daglig) som spesielt kan være nyttig ved samtidig forekomst av psykiske plager.