T7.4 Sklera: Episkleritt, skleritt, tenonitt, nekrotiserende skleritt

Revidert: 10.09.2024

Generelt

Skleritt og tenonitt forekommer sjelden, episkleritt hyppigere, mens nekrotiserende skleritt er meget sjelden.

Etiologi

Immunologisk betingede inflammasjoner. Skleritt sees hyppigst hos pasienter med bindevevssykdommer, spesielt revmatoid artritt.

Symptomer

Smerte, injiserte øyne. Lokalisert trykkømfintlighet i det affiserte området, samt smerte ved øyebevegelse hvis området rundt ett eller flere muskelfester er inflammert.

Diagnostikk

Ved episkleritt finnes lokalisert rubor subkonjunktivalt, mens injeksjonen ved skleritt er mer diffus og gjerne mer blålig av farge, samtidig som sklera er fortykket, ev. med knutedannelse. Ved episkleritt vil 10 % fenylefrin øyedråper avbleke både overliggende konjunktivalkar og dilaterte episkleralkar, mens injeksjonen ved skleritt ikke påvirkes. Ved inflammasjon i bakre deler av Tenons kapsel kan øyet være helt blekt, og tilstanden blir oftest en eksklusjonsdiagnose, hvor smerter ved øyebevegelser spiller en viktig rolle. Nekrotiserende skleritt medfører lokalisert ulcerasjon av senehinnen, oftest like bak limbus oppad. I meget uttalte tilfeller kan substanstapet bli så uttalt at det oppstår spontan perforasjon.

Komplikasjoner

Fare for spontanperforasjon ved nekrotiserende skleritt. Medikamentindusert glaukom ved langvarig, lokal glukokortikoidterapi, langt sjeldnere ved systemisk steroidmedikasjon. Hos såkalte steroidrespondere skyldes antagelig trykkstigningen blant annet en økt motstand mot kammervannsavløpet.

Behandling

Mildere tilfeller av episkleritt krever ingen behandling, mens øyedråper med NSAIDs eller kortikosteroider gis ved mer uttalte former. Subkonjunktival injeksjon av glukokortikoid som depotpreparat (f.eks. metylprednisolon depot 12–20 mg) kan gis som engangsdose. Effekten varer 1–2 uker. Spesialistoppgave.

Ved skleritt kan peroral NSAID-behandling ha god effekt, men ofte må man gi systemisk glukokortikoidbehandling. Glukokortikoidholdige øyedråper bør forsøkes, men er alene oftest ikke tilstrekkelig ved mer uttalt skleritt. Det tilrådes forsiktighet med subkonjunktival glukokortikoidinjeksjon, som spesielt ikke må gis ved tegn til skleral fortynning. I behandlingsresistente tilfeller, spesielt ved progredierende nekrotiserende skleritt, kan immunsuppresiv behandling (metotreksat, azatioprin, syklofosfamid, klorambucil, ciklosporin) ha gunstig effekt. Skleratransplantasjon kan bli nødvendig ved manifest eller truende perforasjon.